Håkon Boruds tapte ære

Kommentar. Håkon Borud har den siste tiden vært ute i hardt vær, etter at han forsvarte anonymisering av stefaren i Christoffer-saken med at forbrytelsen ikke skjedde på offentlig grunn. Han gjør et illsint forsøk på å redde sin tapte ære. 

Redaktør for lokalavisen Tønsbergs Blad Håkon Borud har i et par uker tatt på vei over hva som skrives i det nystartede Tidsskrift for presseetikk, som han barnslig nok insisterer på å omtale som «blogg». Etter at han ble hengt ut som en redaktør med pinlig dårlige argumenter i fire større regionaviser av mediekommentator Sven Egil Omdal, har han skrevet et rasende innlegg mot meg i fagbladet Journalisten.

Boruds tordentale er tilsynelatende et svar på min artikkel fra forrige uke i det samme fagbladet, der jeg forklarte hvorfor vi har valgt å offentliggjøre navnet til stefaren i Christoffer-saken. Boruds svar har imidlertid fint lite med mine argumenter å gjøre, og fremstår heller som et lærebokeksempel i usaklige forvrengninger, bruk av billige stråmannsteknikker og personangrep i nesten hver eneste setning.

For meg er Christoffer-saken en av mange kriminalsaker jeg har forholdt meg til, men en sak som gjennom sin vilkårlige beskyttelse av gjerningsmannen skiller seg fra mange andre. Begrunnelsen for at vi identifiserte stefaren har selvsagt ingenting med de stråmannsargumentene Borud dikter opp. Vi har redegjort svært grundig for våre vurderinger i dette tidsskriftet og i artikkelen min i Journalisten.

I stedet for å forklare hvorfor han mener at en gjerningsmann bør anonymiseres hvis forbrytelsen skjer på privat grunn, bruker Borud det meste av sin artikkel på å klage over at han ikke vet hvem jeg er. Kanskje heter jeg Ulrika, kanskje ikke, kanskje jobber jeg i en mediebedrift og har et annet navn i min egentlige jobb. Og hva så? Utgivelser av anonyme forfattere har en århundrelang og ærerik tradisjon i pressehistorien. Det som er interessant er argumentene i saken: Bør stefaren identifiseres? Hva er det som eventuelt gjør ham mer beskyttelsesverdig enn Hilda Festes drapsmann, Lommemannen og de Baneheia-dømte?

Til syvende og sist betyr det lite hva Borud mener i saken. Tidsskrift for presseetikk har i samarbeid med to Facebook-sider i skrivende stund spredd navnet på stefaren til mer enn 700 000 nordmenn. Vi var ikke opptatt av hva Håkon Borud holdt på med i Tønsberg. Det var Borud som meldte seg på i den debatten vi startet med sterke anklager mot oss, samtidig som han lanserte noen helt nye og oppsiktsvekkende begrunnelser for å holde navnet hemmelig. Disse utsagnene var så merkelige at vi fant grunn til å omtale dem. Og de fremstår fortsatt som like underlige etter Boruds håpløse forsøk på å forsvare seg mot den siste tidens kritikk.